The thing’s we could have heard

by Carina

Jeg sitter i parken med en bok i fanget. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time for å være presis. Solen varmer og selv om vinden er litt kald har jeg ikke tatt med meg jakke. Det holder med en genser. Det er nesten ingen mennesker. Kanskje fordi det er midt på dagen og alle andre er på jobb. Jeg vet ikke. Store trær står spredt utover og skygger for de som skulle ønske det. Hunder løper rundt på gresslettene, og noen av de har bånd på seg, med barn hengende etter. De fleste går bare forbi, og forsvinner rundt hjørner. Det er kun jeg og noen jenter med barn og hund som har satt seg til på gresset. Ikke i skyggen, i sola. Jeg titter opp fra boka for å få litt sol i ansiktet, selv om jeg vet det bare resulterer i flere fregner, noe jeg egentlig kunne klart meg uten. Jeg ser meg rundt, og på en benk bak meg til venstre sitter det en mann og ser utover elven. Han har på seg en rød ryggsekk, en slik hatt som Indiana Jones hadde, og en fin lysebrun frakk. Han er kanskje i tidlig 60-årene, men ser yngre ut. Han bare sitter der, og ser utover elven, en lang stund, før han reiser seg opp og sakte begynner å gå bortover i skyggen av trærne. Så forsvinner han rundt et hjørne. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på at det ikke bare er jeg som synes det er fint å være alene med seg selv en gang i blandt.