Da jeg hørte at det skulle komme enda en Scream-film, så reagerte jeg… likegyldig. Jeg ble verken spent eller overrasket, og jeg hadde i hvert fall ingen planer om å se den, men så hadde jeg plutselig ikke noe bedre å gjøre, og jeg endte opp i kinosal 8 i går for å se Scream 4. Med litt for mange B-kjendiser (Hollywood-style) pakket inn i én film forventet jeg ikke så mye, men slasher movies som dette er som regel ganske underholdene, så jeg holdt pusten og dro på kino.

Ti år etter at Sidney Prescott (Neve Campbell) ble forsøkt drept av the Ghostface Killer, er hun tilbake i hjembyen for å signere sin egen bok. Hun har endelig klart å komme seg videre fra det som skjedde, men når hun er tilbake i hjembyen begynner ting å skje, igjen. Mens hun bor hos tanten og kusinen Jill (Emma Roberts) begynner folk å dø som fluer, og det er åpenlyst at morderen ikke kommer til å gi seg før Sidney er død (åpenlyst fordi morderen ringer henne og sier det selv…).

Scream 4 er en typisk slasher movie, men det jeg likte med den (ja, jeg likte den—litt) er selvironien. Et gjennomgående tema i filmen er hvordan den nye morderen hermer etter den originale morderen utifra bøkene til Gale (Courtney Cox), som skrev bøker om det som skjedde for ti år siden, bøker som senere ble gjort om til filmer, filmer som ble kalt Stab… Skjønner?

Det var selvironien som gjorde filmen underholdene, men noe av de typiske skrekkfilm-scenarioene gjorde den en smule irriterende. Blant annet litt dårlig skuespill. Det som var rart med denne filmen var at det nesten virket som at det dårlige skuespillet var meningen. Som er kudos til regissør Wes Craven, om det faktisk er gjort med vilje.

De fleste hjelpemidlene for en slasher movie er med, og da også mye blod og gørr og skriking og skvetting, men det er jo det vi vil se, er det ikke? Scream-filmene er jo ikke skumle egentlig, bare blodige og… underholdene.

Ready to drink whenever someone closes a refrigerator door, and there’s a harmless person behind it?

Dessuten er Rory Culkin med (og dere som kjenner meg vet at jeg er besatt av Culkin-brødrene), noe jeg ikke var klar over, så det var en positiv overraskelse. Ikke at det har påvirket anmeldelsen på noe som helst vis……

Hva med deg? Kommer du til å se den?

Jeg skriver dette innlegget på papir først. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men nå ble det sånn. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som ikke er skolerelatert, og jeg må innrømme at det er deilig å komme tilbake til bloggen. Det er en ny måned, og jeg har nytt design. Jeg har en følelse av at mai kommer til å bli en bra måned (ser jeg bort ifra eksamen om seksten dager).

De ukene jeg har vært borte har jeg ledd, grått, studert, lest, drømt… jeg har gjort mye, men mest av alt har jeg gjort ingenting. Stirret i taket, tenkt alt for mye. Det har vært to tøffe uker–tøffere enn på lenge–men endelig ser det ut til å løsne litt. Jeg legger de to ukene bak meg og starter på ny. Er det noe jeg liker så er det “fresh starts”. Dessuten, det finnes vel ikke et bedre tidspunkt for en “fresh start” som på den første dagen i en ny måned, eller hva?

Jeg har holdt meg unna alt som har med blogg å gjøre mens jeg har vært borte, og har derfor vært forferdelig dårlig på å kommentere, men jeg savner dere alle sammen og skal ta en real gjennomgang av blogger og blogginnlegg–forsikre meg om at dere vet at jeg ikke har glemt dere :) Men, det kan ta litt tid. Jeg har en del innlegg å komme igjennom ♥

Når alt bare bygger seg opp, og klumpen i magen blir større og større, men du vet ikke hvem du skal snakke med, eller hva du skal si, for egentlig har du det jo ikke så ille. Det finnes mange som har det verre. Likevel klarer du ikke å være glad. Du smiler, fordi det er så mye lettere enn å prøve å forklare hvorfor du er trist. For du vet det egentlig ikke selv.

I en periode nå har det blitt litt mye for meg. Når det blir litt mye for meg, trekker jeg meg tilbake, og det ender med at jeg ikke klarer å ta tak i noe av det. Jeg lar det ligge til problemene blir større, og jeg til slutt får noe som kan kalles et knekk. Det er det som har skjedd nå. Men, når du når bunnen, kan det bare gå oppver, ikke sant? Jeg har tatt tak i en ting av gangen, og nå begynner det å løsne. Nå har jeg egentlig bare skoleoppgavene mine igjen, og når de er fullført i slutten av uken så har jeg ikke noe å bekymre meg for (forhåpentligvis) før eksamen i midten av mai.

Bloggen har blitt ignorert på grunn av alt dette stresset. Når det virker som verden går imot deg og du ikke vil klage til hele Internettet så synes jeg det er bedre at en holder seg unna. Enig? Er jo ikke en klagemur det her (selv om jeg har brutt min egen regel ganske ofte…). På den positive siden så har jeg mange fine ting å fortelle dere om når jeg kommer tilbake (var blant annet på ball på fredag). Så, vi snakkes veldig snart. Nå er det tilbake til å dra seg i håret og prøve å skrive om krigsfotografier.

Takk til Binka som linket til denne videoen.

Jeg sitter i parken med en bok i fanget. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time for å være presis. Solen varmer og selv om vinden er litt kald har jeg ikke tatt med meg jakke. Det holder med en genser. Det er nesten ingen mennesker. Kanskje fordi det er midt på dagen og alle andre er på jobb. Jeg vet ikke. Store trær står spredt utover og skygger for de som skulle ønske det. Hunder løper rundt på gresslettene, og noen av de har bånd på seg, med barn hengende etter. De fleste går bare forbi, og forsvinner rundt hjørner. Det er kun jeg og noen jenter med barn og hund som har satt seg til på gresset. Ikke i skyggen, i sola. Jeg titter opp fra boka for å få litt sol i ansiktet, selv om jeg vet det bare resulterer i flere fregner, noe jeg egentlig kunne klart meg uten. Jeg ser meg rundt, og på en benk bak meg til venstre sitter det en mann og ser utover elven. Han har på seg en rød ryggsekk, en slik hatt som Indiana Jones hadde, og en fin lysebrun frakk. Han er kanskje i tidlig 60-årene, men ser yngre ut. Han bare sitter der, og ser utover elven, en lang stund, før han reiser seg opp og sakte begynner å gå bortover i skyggen av trærne. Så forsvinner han rundt et hjørne. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på at det ikke bare er jeg som synes det er fint å være alene med seg selv en gang i blandt.

Det er søndag. Klokken er halv ti når jeg våkner. Egentlig er jeg våken, men jeg orker ikke stå opp. Det er for vanskelig. Jeg sovner på ny, og når jeg våkner igjen er den halv ett i stedet. Jeg tenker at nå burde jeg stå opp, men jeg gjør det ikke. Jeg setter på en episode av Criminal Minds, og så en til. Når klokken nærmer seg to går jeg ned og lager meg frokost. Tar med meg mac-en, og ser en episode til. Når frokosten er spist, går jeg opp og legger meg i senga igjen. Klokken fem drar jeg på meg joggebuksa, og møter en venninne i parken for å gå tur. Når jeg kommer hjem igjen halvannen time senere legger jeg meg til på sofaen og ser enda noen flere episoder av Criminal Minds. Jeg tenker at jeg egentlig burde gjøre noe skolearbeid, eller i hvert fall skrive et nytt blogginlegg, men jeg orker ikke, gidder ikke. Hverdagene går i ett om dagen. Helgene også. Jeg er ikke deprimert, men ikke er jeg overglad heller. Som regel pleier det å være en av delene. Nå eksisterer jeg bare, og det er egentlig helt greit.

Jeg sitter på biblioteket. Drikker kaffe for å holde varmen. Kaffe som egentlig ikke er så veldig varm lenger. Det er flere vinduer åpne, men jeg vil ikke være hun som går rundt og lukker de. Jeg venter heller til noen andre gjør det. That’s how I roll. Gjennom vinduet kan jeg se mennesker i morgenkåper på rommene sine. De åpner vinduene, de. Det skjønner jeg ikke. Det er så kaldt i dag. Jeg har på meg fire lag med klær på overkroppen, og det er ikke medregnet BH-en. Det er jo så kaldt. Jeg ser rundt meg på biblioteket. De andre menneskene har ikke på seg fire lag. Skjorter, gensere, til og med t-skjorter. Så går det opp for meg. Det er ikke været som er kaldt i dag, det er sjelen. Himmelen er grå kun for meg.

//Klisjédeprimert.

Angus & Julia Stone har raskt rukket å bli noen av mine yndlingsartister, og Julias soloalbum The Memory Machine er et helt nydelig album som gjør at jeg får lyst til å ligge i enger, sitte under fine trær, kysse noen i pannen mens de sover og spise iskrem på øde landeveier. Rett og slett inspirerende musikk som jeg ikke klarer å få nok av om dagen.

Speilvendt, Ida, er en av de morsomste bloggerne jeg vet om. Humoren hennes er sarkastisk og ironisk, og som regel lar hun det gå utover seg selv og hennes to alteregoer, Paris og Gerd. Ida er den bloggeren jeg selv kjenner meg mest igjen i selv, og nettopp derfor er hun en av mine absolutte favoritter (på den ikke-selvsentrerte måten). Dessuten kan jenta skrive. Dessverre gjør hun det ikke så ofte, men på den måten vet du i hvert fall at innleggene hennes er kvalitet og ikke kvantitet.

Ida skriver om så mye forskjellig, blant annet alkohol, barnehagejobbing og morsomme små historier fra hverdagen. Hun er ikke flau over seg selv, noe jeg synes skinner igjennom og er en av de tingene som gjør at jeg finner bloggen hennes så interessant. Så ta deg turen innom, om du ikke allerede har gjort det. Du kommer ikke til å angre.

Jeg elsker at det er sol og at jeg ikke trenger jakke når jeg går til skolen.

Jeg elsker at jeg går meg vill i Dublin og finne nye fine steder.

Jeg elsker at jeg kan sitte inne og se ut når det regner.

Jeg elsker at jeg ikke har PR som alle andre i klassen.

Jeg elsker at humøret mitt stiger i takt med gradene.

Jeg elsker at jeg har masse te i skapet.

Jeg elsker Dublin.

Hva elsker du?