Jeg skrev først et langt innlegg der jeg klagde over hvor deprimert jeg er for å være hjemme i Norge og hvor mye jeg savnet Dublin, men jeg slettet det. Jeg er nødt til å slutte å være så jævlig negativ hele tiden—slutte å mate min egen depresjon ved å synes synd på meg selv. Ja, det er kjipt å være tilbake i Norge, jeg føler at jeg har tatt et steg tilbake etter å endelig ha kommet meg ut i verden, men det er en grunn til at jeg har valgt å bo her. Jeg er her for å jobbe og spare penger så jeg kan reise verden rundt om et år eller to. Jeg følger drømmen min for det den er verdt, og det er på tide at jeg slutter å se tilbake, og begynner å se fremover. Jeg gjør alt jeg kan for å realisere drømmen min, og hvor mange er det egentlig som kan si det samme?
Dessuten har jeg venner og familie som kommer til å gå lei av meg snart, for jeg har planer om å tilbringe mye tid med dem enten de vil eller ikke!
Et av de største problemene jeg har når jeg skriver er selvsensur. Uavhengig om det handler om et blogginnlegg, en artikkel, en historie eller bare en liten beskjed på Twitter så vurderer jeg alltid “riskfaktoren” ved det jeg skriver. Selvsensur handler om å holde seg selv tilbake, eventuelt ikke få sagt det en egentlig har lyst til å si. Men, det er som med alt annet i livet, du kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg har så lyst til å bli forfatter, men jeg er så redd for å fornærme noen. Med denne tankegangen kommer jeg ikke til å klare å skrive noe som er verdt å lese.
“Art is not about avoiding controversy or ensuring that everyone leaves feeling morally uplifted.”
Maureen Dowd
Det er som med bloggen. Jeg unngår generelt å skrive om ting som folk har sterke meninger om, nettopp fordi jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart å stå for mine egne meninger om mennesker skulle finne det jeg skrev fornærmende. Jeg må prøve å slutte å sensurere meg selv når jeg skriver. Det er ikke rart jeg er så uinspirert når jeg ikke tør å skrive hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har lyst til å si. Jeg kan ikke forestille meg at Bret Easton Ellis hadde mye selvsensur da han skrev “American Psycho”. Eller Quentin Tarantino, da han lagde “Kill Bill”. Jeg kan ikke gå rundt og være redd for å støte noen, det er ikke sånn man oppnår noe.
Teksten fortsetter under videoen.
Poenget mitt (ja, hurra, endelig til poenget) er at skal jeg skrive, som journalist, forfatter eller blogger, så er det ikke noe poeng i å sensurere meg selv. Som Bret Easton Ellis sier i videoen over, prøver du å finne ut hva som er fornærmende før du i det hele tatt har begynt å skrive, kan du like gjerne jobbe med reklame i stedet. Som skribent er ikke jobben din å tenke over hva noen kommer til å tenke om det du skriver, jobben din er å underholde, berøre, hisse opp, skape diskusjon. Er vanskelig å sette i gang en diskusjon om en ikke har noen meninger… Så nå må jeg bare slutte å skrive om selvsensur, og faktisk ta mine egne råd!
Noen andre som kjenner seg igjen? Hva er deres tanker rundt selvsensur?
Ja, Norge har kanskje nasjonaldag i dag, men JEG er ferdig på skolen, jeg. For godt. I hvert fall for denne gang (så egentlig ikke for godt). Én journalistikkbachelor rikere feirer jeg nasjonaldagen ved å sitte fyllesyk på sofaen med te og Criminal Minds. Det har nok ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med en hel utdanning, men jeg klarte å feire ganske greit i går likevel. Men ja, så sånn er greia. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, men hva det er, det vet jeg ikke. Å sitte i kassa på Kiwi og spare penger til verdensreise høres egentlig ikke så ille ut.
Nå som jeg har fri så skal jeg endelig lese ferdig American Psycho også. Jammen på tide.
Har dere noen spørsmål angående Norges Kreative Fagskole, Dublin, Griffith College eller bare lurer på noe generelt, så er det bare å spørre, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare :)
