Only one bullet left

by Carina

Når alt bare bygger seg opp, og klumpen i magen blir større og større, men du vet ikke hvem du skal snakke med, eller hva du skal si, for egentlig har du det jo ikke så ille. Det finnes mange som har det verre. Likevel klarer du ikke å være glad. Du smiler, fordi det er så mye lettere enn å prøve å forklare hvorfor du er trist. For du vet det egentlig ikke selv.

I en periode nå har det blitt litt mye for meg. Når det blir litt mye for meg, trekker jeg meg tilbake, og det ender med at jeg ikke klarer å ta tak i noe av det. Jeg lar det ligge til problemene blir større, og jeg til slutt får noe som kan kalles et knekk. Det er det som har skjedd nå. Men, når du når bunnen, kan det bare gå oppver, ikke sant? Jeg har tatt tak i en ting av gangen, og nå begynner det å løsne. Nå har jeg egentlig bare skoleoppgavene mine igjen, og når de er fullført i slutten av uken så har jeg ikke noe å bekymre meg for (forhåpentligvis) før eksamen i midten av mai.

Bloggen har blitt ignorert på grunn av alt dette stresset. Når det virker som verden går imot deg og du ikke vil klage til hele Internettet så synes jeg det er bedre at en holder seg unna. Enig? Er jo ikke en klagemur det her (selv om jeg har brutt min egen regel ganske ofte…). På den positive siden så har jeg mange fine ting å fortelle dere om når jeg kommer tilbake (var blant annet på ball på fredag). Så, vi snakkes veldig snart. Nå er det tilbake til å dra seg i håret og prøve å skrive om krigsfotografier.