I’ve never been so good at shaking hands

by Carina

Det er snart en uke siden jeg kom hjem fra ferie. Etter at jeg kom hjem føles det ut som at all energi, all gnist, er borte. Jeg har ikke ork til noen ting, bortsett fra å dra ut. Jeg er så lei av hjemstedet mitt. Jeg vil ut i verden, og nå er det ikke en gang to uker til jeg faktisk endelig skal vekk. Det er som om kroppen min, hodet mitt, hele meg bare går rundt og gleder seg til å reise vekk herfra, så jeg klarer ikke å sette pris på den lille tiden jeg har igjen her hjemme. Ikke skriver jeg heller, for inspirasjon er ikke en del av ordforrådet mitt om dagen.

Jeg tror det er fordi jeg gleder meg sånn til å flytte. At det er derfor jeg har blitt litt hjernedød etter at jeg kom hjem fra Portugal. Ting her hjemme er ikke lenger like spennende, for tross alt, jeg flytter jo til Dublin. Det høres jo forferdelig ut. Jeg skal ikke sitte her og glede meg til å forlate alt og alle. Jeg skal grue meg til å forlate alle jeg er glad i, grue meg til å være så lenge borte, grue meg til å ikke se familien min på lenge. Men, jeg klarer ikke annet enn å glede meg. Glede meg til å bo i en ny by, møte nye mennesker, du veit, finne mæ sjæl!

Selvfølgelig blir det trist å dra fra alle sammen, men følelsen er bittersøt. Jeg gleder meg til å komme meg vekk fra dette hølet av en plass. Pluss-listen er lengre enn minus-listen. Mye lengre. Så nå går dagene til å vente. Rumpa mi gror snart fast i datastolen, og øynene mine er snart mer firkanta enn en firkant. Men, det gjør egentlig ingenting, for du vet, jeg skal jo flytte til Dublin!!!

Så nå må jeg bare få rumpa opp av stolen, øya vekk fra skjermen, og komme meg ut av huset en tur. Gjøre noe. Tilbringe tid med de jeg er glad i, utnytte den tiden jeg har, og ikke bare tenke på det som skal komme. Jeg må sette litt mer pris på den tiden jeg har igjen her hjemme.

Bare ikke latskapen setter en stopper for det hele!