The Late Parade

Ja, Norge har kanskje nasjonaldag i dag, men JEG er ferdig på skolen, jeg. For godt. I hvert fall for denne gang (så egentlig ikke for godt). Én journalistikkbachelor rikere feirer jeg nasjonaldagen ved å sitte fyllesyk på sofaen med te og Criminal Minds. Det har nok ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med en hel utdanning, men jeg klarte å feire ganske greit i går likevel. Men ja, så sånn er greia. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, men hva det er, det vet jeg ikke. Å sitte i kassa på Kiwi og spare penger til verdensreise høres egentlig ikke så ille ut.

Nå som jeg har fri så skal jeg endelig lese ferdig American Psycho også. Jammen på tide.

Har dere noen spørsmål angående Norges Kreative Fagskole, Dublin, Griffith College eller bare lurer på noe generelt, så er det bare å spørre, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare :)

I morgen er det slutt på ferie. I morgen starter vi på skolen igjen etter nesten to uker med fri etter eksamen (som vi ikke snakker om). Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men etter å ha stått opp etter klokken ett omtrent hver dag i en uke så skal det bli deilig med litt rutiner igjen. Komme seg ut av huset, gjøre noe annet enn å trykke på oppdaterknappen på Facebook tjue ganger i minutter for å se om det har skjedd noe nytt (viser seg at du ikke automatisk får et liv ved å flytte til utlandet—bummer). Begynner også med de nye valgfagene våre, der jeg har valgt TV Journalism og Creative Writing. Jeg tror det blir et bra semester—og ikke bare fordi jeg har fri hver fredag…

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg levde et litt mer spennende liv, men så kommer jeg på at jeg bor i Dublin. Jeg går et spennende studie og jeg drikker alt for mye alkohol, som seg hør og bør når en bor i Irland og studerer for å bli journalist. Jeg har alltid vært lat av meg, ikke bare når det kommer til rydding og husmorarbeid og lignende, men når det gjelder det meste. Jeg liker når ting blir ordnet for meg (ikke at det skjer så alt for ofte), og jeg liker ikke konfrontasjoner, verken personlige eller profesjonelle (ikke så lurt å bli journalist egentlig). Det som skremmer meg er at jeg om noen måneder (forhåpentligvis) står med en bachelorgrad i handa, og likevel har jeg ingen aning om hva jeg vil videre. Det eneste jeg vet er at jeg ikke har lyst til å bli journalist. I hvert fall ikke nyhetsjournalist, motejournalist, kriminaljournalist, lokaljournalist eller nettjournalist…

Teksten fortsetter under bildet.

Det skremmer meg, det at jeg er 22 år, snart 23, og ikke vet hvor jeg kommer til å være om noen år. Jeg har ingen mål, ingenting å jobbe mot. Alt jeg har, det eneste lille jeg har å holde fast på, og glede meg til, er reising. Jeg vil så gjerne reise rundt omkring i verden. Men, så er jeg så redd for at latheten min kommer til å hindre meg i å gjøre det eneste jeg kan tenke meg å bedrive tiden min med, enn så lenge i hvert fall. Så langt er planen min å søke om jobb her i Irland når skolen er over, så jeg kan spare opp penger, for så å reise omkring. Kanskje ta småjobber hvor enn jeg ender opp, for så å reise videre. Jeg har familie både i Afrika, Amerika og Asia, og jeg har fått meg venner i Brasil, Frankrike, Italia og mange andre land. Det er ingenting som hindrer meg i å lette på den late rumpa mi og bare gjøre det.

Så, planen er å reise. Etter det vet jeg ikke. Jeg håper liksom at jeg kommer til å finne ut i løpet av turen (enn hvor lenge den varer) hva jeg har lyst til å gjøre videre. Hadde det vært opp til megså hadde jeg vunnet millioner i lotto, fått meg en fin familie og skrevet bøker. Først burde jeg vel begynne å spille lotto…

Q: Har du lagt planene klare for fremtiden?

Hurra for helt tilfeldige bilder som ikke har noe med saken å gjøre.