The Late Parade

Et av de største problemene jeg har når jeg skriver er selvsensur. Uavhengig om det handler om et blogginnlegg, en artikkel, en historie eller bare en liten beskjed på Twitter så vurderer jeg alltid “riskfaktoren” ved det jeg skriver. Selvsensur handler om å holde seg selv tilbake, eventuelt ikke få sagt det en egentlig har lyst til å si. Men, det er som med alt annet i livet, du kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg har så lyst til å bli forfatter, men jeg er så redd for å fornærme noen. Med denne tankegangen kommer jeg ikke til å klare å skrive noe som er verdt å lese.

“Art is not about avoiding controversy or ensuring that everyone leaves feeling morally uplifted.”

Maureen Dowd

Det er som med bloggen. Jeg unngår generelt å skrive om ting som folk har sterke meninger om, nettopp fordi jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart å stå for mine egne meninger om mennesker skulle finne det jeg skrev fornærmende. Jeg må prøve å slutte å sensurere meg selv når jeg skriver. Det er ikke rart jeg er så uinspirert når jeg ikke tør å skrive hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har lyst til å si. Jeg kan ikke forestille meg at Bret Easton Ellis hadde mye selvsensur da han skrev “American Psycho”. Eller Quentin Tarantino, da han lagde “Kill Bill”. Jeg kan ikke gå rundt og være redd for å støte noen, det er ikke sånn man oppnår noe.

Teksten fortsetter under videoen.

Poenget mitt (ja, hurra, endelig til poenget) er at skal jeg skrive, som journalist, forfatter eller blogger, så er det ikke noe poeng i å sensurere meg selv. Som Bret Easton Ellis sier i videoen over, prøver du å finne ut hva som er fornærmende før du i det hele tatt har begynt å skrive, kan du like gjerne jobbe med reklame i stedet. Som skribent er ikke jobben din å tenke over hva noen kommer til å tenke om det du skriver, jobben din er å underholde, berøre, hisse opp, skape diskusjon. Er vanskelig å sette i gang en diskusjon om en ikke har noen meninger… Så nå må jeg bare slutte å skrive om selvsensur, og faktisk ta mine egne råd!

Noen andre som kjenner seg igjen? Hva er deres tanker rundt selvsensur?

Jeg skriver dette innlegget på papir først. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men nå ble det sånn. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som ikke er skolerelatert, og jeg må innrømme at det er deilig å komme tilbake til bloggen. Det er en ny måned, og jeg har nytt design. Jeg har en følelse av at mai kommer til å bli en bra måned (ser jeg bort ifra eksamen om seksten dager).

De ukene jeg har vært borte har jeg ledd, grått, studert, lest, drømt… jeg har gjort mye, men mest av alt har jeg gjort ingenting. Stirret i taket, tenkt alt for mye. Det har vært to tøffe uker–tøffere enn på lenge–men endelig ser det ut til å løsne litt. Jeg legger de to ukene bak meg og starter på ny. Er det noe jeg liker så er det “fresh starts”. Dessuten, det finnes vel ikke et bedre tidspunkt for en “fresh start” som på den første dagen i en ny måned, eller hva?

Jeg har holdt meg unna alt som har med blogg å gjøre mens jeg har vært borte, og har derfor vært forferdelig dårlig på å kommentere, men jeg savner dere alle sammen og skal ta en real gjennomgang av blogger og blogginnlegg–forsikre meg om at dere vet at jeg ikke har glemt dere :) Men, det kan ta litt tid. Jeg har en del innlegg å komme igjennom ♥

Når alt bare bygger seg opp, og klumpen i magen blir større og større, men du vet ikke hvem du skal snakke med, eller hva du skal si, for egentlig har du det jo ikke så ille. Det finnes mange som har det verre. Likevel klarer du ikke å være glad. Du smiler, fordi det er så mye lettere enn å prøve å forklare hvorfor du er trist. For du vet det egentlig ikke selv.

I en periode nå har det blitt litt mye for meg. Når det blir litt mye for meg, trekker jeg meg tilbake, og det ender med at jeg ikke klarer å ta tak i noe av det. Jeg lar det ligge til problemene blir større, og jeg til slutt får noe som kan kalles et knekk. Det er det som har skjedd nå. Men, når du når bunnen, kan det bare gå oppver, ikke sant? Jeg har tatt tak i en ting av gangen, og nå begynner det å løsne. Nå har jeg egentlig bare skoleoppgavene mine igjen, og når de er fullført i slutten av uken så har jeg ikke noe å bekymre meg for (forhåpentligvis) før eksamen i midten av mai.

Bloggen har blitt ignorert på grunn av alt dette stresset. Når det virker som verden går imot deg og du ikke vil klage til hele Internettet så synes jeg det er bedre at en holder seg unna. Enig? Er jo ikke en klagemur det her (selv om jeg har brutt min egen regel ganske ofte…). På den positive siden så har jeg mange fine ting å fortelle dere om når jeg kommer tilbake (var blant annet på ball på fredag). Så, vi snakkes veldig snart. Nå er det tilbake til å dra seg i håret og prøve å skrive om krigsfotografier.