Et av de største problemene jeg har når jeg skriver er selvsensur. Uavhengig om det handler om et blogginnlegg, en artikkel, en historie eller bare en liten beskjed på Twitter så vurderer jeg alltid “riskfaktoren” ved det jeg skriver. Selvsensur handler om å holde seg selv tilbake, eventuelt ikke få sagt det en egentlig har lyst til å si. Men, det er som med alt annet i livet, du kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg har så lyst til å bli forfatter, men jeg er så redd for å fornærme noen. Med denne tankegangen kommer jeg ikke til å klare å skrive noe som er verdt å lese.
“Art is not about avoiding controversy or ensuring that everyone leaves feeling morally uplifted.”
Maureen Dowd
Det er som med bloggen. Jeg unngår generelt å skrive om ting som folk har sterke meninger om, nettopp fordi jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart å stå for mine egne meninger om mennesker skulle finne det jeg skrev fornærmende. Jeg må prøve å slutte å sensurere meg selv når jeg skriver. Det er ikke rart jeg er så uinspirert når jeg ikke tør å skrive hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har lyst til å si. Jeg kan ikke forestille meg at Bret Easton Ellis hadde mye selvsensur da han skrev “American Psycho”. Eller Quentin Tarantino, da han lagde “Kill Bill”. Jeg kan ikke gå rundt og være redd for å støte noen, det er ikke sånn man oppnår noe.
Teksten fortsetter under videoen.
Poenget mitt (ja, hurra, endelig til poenget) er at skal jeg skrive, som journalist, forfatter eller blogger, så er det ikke noe poeng i å sensurere meg selv. Som Bret Easton Ellis sier i videoen over, prøver du å finne ut hva som er fornærmende før du i det hele tatt har begynt å skrive, kan du like gjerne jobbe med reklame i stedet. Som skribent er ikke jobben din å tenke over hva noen kommer til å tenke om det du skriver, jobben din er å underholde, berøre, hisse opp, skape diskusjon. Er vanskelig å sette i gang en diskusjon om en ikke har noen meninger… Så nå må jeg bare slutte å skrive om selvsensur, og faktisk ta mine egne råd!
Noen andre som kjenner seg igjen? Hva er deres tanker rundt selvsensur?
Jeg sitter i parken med en bok i fanget. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time for å være presis. Solen varmer og selv om vinden er litt kald har jeg ikke tatt med meg jakke. Det holder med en genser. Det er nesten ingen mennesker. Kanskje fordi det er midt på dagen og alle andre er på jobb. Jeg vet ikke. Store trær står spredt utover og skygger for de som skulle ønske det. Hunder løper rundt på gresslettene, og noen av de har bånd på seg, med barn hengende etter. De fleste går bare forbi, og forsvinner rundt hjørner. Det er kun jeg og noen jenter med barn og hund som har satt seg til på gresset. Ikke i skyggen, i sola. Jeg titter opp fra boka for å få litt sol i ansiktet, selv om jeg vet det bare resulterer i flere fregner, noe jeg egentlig kunne klart meg uten. Jeg ser meg rundt, og på en benk bak meg til venstre sitter det en mann og ser utover elven. Han har på seg en rød ryggsekk, en slik hatt som Indiana Jones hadde, og en fin lysebrun frakk. Han er kanskje i tidlig 60-årene, men ser yngre ut. Han bare sitter der, og ser utover elven, en lang stund, før han reiser seg opp og sakte begynner å gå bortover i skyggen av trærne. Så forsvinner han rundt et hjørne. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på at det ikke bare er jeg som synes det er fint å være alene med seg selv en gang i blandt.
Det er søndag. Klokken er halv ti når jeg våkner. Egentlig er jeg våken, men jeg orker ikke stå opp. Det er for vanskelig. Jeg sovner på ny, og når jeg våkner igjen er den halv ett i stedet. Jeg tenker at nå burde jeg stå opp, men jeg gjør det ikke. Jeg setter på en episode av Criminal Minds, og så en til. Når klokken nærmer seg to går jeg ned og lager meg frokost. Tar med meg mac-en, og ser en episode til. Når frokosten er spist, går jeg opp og legger meg i senga igjen. Klokken fem drar jeg på meg joggebuksa, og møter en venninne i parken for å gå tur. Når jeg kommer hjem igjen halvannen time senere legger jeg meg til på sofaen og ser enda noen flere episoder av Criminal Minds. Jeg tenker at jeg egentlig burde gjøre noe skolearbeid, eller i hvert fall skrive et nytt blogginlegg, men jeg orker ikke, gidder ikke. Hverdagene går i ett om dagen. Helgene også. Jeg er ikke deprimert, men ikke er jeg overglad heller. Som regel pleier det å være en av delene. Nå eksisterer jeg bare, og det er egentlig helt greit.
