The Late Parade

Et av de største problemene jeg har når jeg skriver er selvsensur. Uavhengig om det handler om et blogginnlegg, en artikkel, en historie eller bare en liten beskjed på Twitter så vurderer jeg alltid “riskfaktoren” ved det jeg skriver. Selvsensur handler om å holde seg selv tilbake, eventuelt ikke få sagt det en egentlig har lyst til å si. Men, det er som med alt annet i livet, du kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg har så lyst til å bli forfatter, men jeg er så redd for å fornærme noen. Med denne tankegangen kommer jeg ikke til å klare å skrive noe som er verdt å lese.

“Art is not about avoiding controversy or ensuring that everyone leaves feeling morally uplifted.”

Maureen Dowd

Det er som med bloggen. Jeg unngår generelt å skrive om ting som folk har sterke meninger om, nettopp fordi jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart å stå for mine egne meninger om mennesker skulle finne det jeg skrev fornærmende. Jeg må prøve å slutte å sensurere meg selv når jeg skriver. Det er ikke rart jeg er så uinspirert når jeg ikke tør å skrive hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har lyst til å si. Jeg kan ikke forestille meg at Bret Easton Ellis hadde mye selvsensur da han skrev “American Psycho”. Eller Quentin Tarantino, da han lagde “Kill Bill”. Jeg kan ikke gå rundt og være redd for å støte noen, det er ikke sånn man oppnår noe.

Teksten fortsetter under videoen.

Poenget mitt (ja, hurra, endelig til poenget) er at skal jeg skrive, som journalist, forfatter eller blogger, så er det ikke noe poeng i å sensurere meg selv. Som Bret Easton Ellis sier i videoen over, prøver du å finne ut hva som er fornærmende før du i det hele tatt har begynt å skrive, kan du like gjerne jobbe med reklame i stedet. Som skribent er ikke jobben din å tenke over hva noen kommer til å tenke om det du skriver, jobben din er å underholde, berøre, hisse opp, skape diskusjon. Er vanskelig å sette i gang en diskusjon om en ikke har noen meninger… Så nå må jeg bare slutte å skrive om selvsensur, og faktisk ta mine egne råd!

Noen andre som kjenner seg igjen? Hva er deres tanker rundt selvsensur?

Designet på dette magasinet er fantastisk. Den grafiske designeren i meg sikler.

Sitter fortsatt med essayet mitt forresten. Hurra!

Når jeg ikke sitter med nesa begravd i skolebøker eller akademiske artikler, eller sitter og leter etter bunnen av ølglasset, så prøver jeg å få lest litt annet, altså litt vanlig litteratur.American Psycho er vel egentlig alt annet enn vanlig, men litteratur er det, og det er den jeg leser i om dagen. Jeg har ikke engang kommet halvveis, og den er allerede blitt en av mine favoritter. Bret Easton Ellis, forfatteren av boka, har en veldig spesiell måte å skrive på. Bøkene hans er elsket eller hatet, da han ofte portretterer mennesker som gjerne er halvgale, følelsesløse og utrolig voldelige. Bøkene hans sjokkerer stadig på grunn av hans detaljerte, ofte seksuelt voldelige avsnitt. Hva kan jeg si, det er noe ved måten han skriver på som fengsler meg.

American Psycho handler om Patrick Bateman. Han er vellykket, rik, kjekk og populær, og lever egentlig det perfekte livet i New York City med en flott kjæreste som de fleste misunner han, og en leilighet de fleste bare kan drømme om. Han er opptatt av å ha det beste og nyeste av det meste, og er spesielt opptatt av å være bedre enn vennene. I tillegg er han seriemorder.

Christian Bale som Patrick Bateman i filmen.

I boken beskriver Ellis blant annet hvordan Bateman stikker ut øyet til en uteligger, og hvordan han fantaserer om å drepe diverse mennesker. Altså metoden han fantaserer om å gjøre det på. Skulle boken hatt en aldersgrense måtte det blitt 18. Den er veldig grafisk, veldig detaljert og veldig kvalmende. Likevel er den helt fantastisk bra. Bret Easton Ellis er et geni når det kommer til ord, og måten han skriver på er som ingen annen forfatter jeg har lest tidligere. Fantastisk bra, men også litt skremmende. At en person kan ha en slik fantasi til å skrive noe som American Psycho er litt urovekkende. Men, det er som jeg alltid sier; enten blir du seriemorder, eller så blir du filmskaper eller forfatter… (Jeg mener, hva skulle de gjort, de som skrev manusene til Saw-filmene for eksempel, om det ikke fantes filmer eller bøker? De må jo få ut kreativiteten på en eller annen måte…)

Jeg skal ikke gå noe særlig mer inn på detaljer i boken, men la meg legge til at den er bra, men ikke for dere som ikke er så glad i vold. Hm, det hørtes ikke helt riktig ut, er jo ikke glad i vold jeg heller. La meg si det på denne måten: dere som ikke tåler detaljerte voldsscener og veldig grafiske, voldelige beskrivelser burde ikke lese denne boken. Dere bør for så vidt ikke se filmen heller (som jeg også synes er helt fantastisk bra).

“I try to make meat loaf out of the girl but it becomes too frustrating a task and instead I spend the afternoon smearing her meat all over the walls, chewing on strips of skin I ripped from her body.”

American Psycho er en klassiker som jeg ikke tror kommer til å bli glemt med det første. Det er nesten 20 år siden den ble utgitt, og fortsatt elsker og hater mennesker denne boken. Jeg er på elsk-siden, fordi jeg synes forfatteren er et geni, men jeg kan forstå at mange hater den. Noen av dere vil nok gjøre det også, om dere skal lese den. Noen vakker bok er det ikke. Fin er den i hvert fall ikke. Den er voldelig og grotesk, men er du glad i litteratur, så burde du lese den, du går glipp av noe om du lar være. Jeg elsker bøker, og jeg elsker bøker som tør å utforske de sidene av livet de fleste av oss ikke har noe forhold til – som vold, og død. Denne boken er forferdelig, men likevel fantastisk bra skrevet. Derfor liker jeg den!

Q:
Tror du denne boken er noe for deg, eller blir det for mye?
Har du kanskje allerede lest den? Hva syntes du?