Mar 19, 2011 36
“Just pass it on.”
St. Paddy’s Day i Irland var fantastisk, men jeg kommer til å skrive et innlegg om det senere, når jeg har fått bildene jeg tok (engangskamera ftw). Det er noe litt annet jeg skal fortelle om nå, fra St. Paddy’s Day, som skjedde da jeg tok taxi hjem.
Vi var på et nachpiel og klokken nærmet seg fem. Folk var fulle og vi var slitne, så vi bestemte oss for å finne en taxi og dra hjem. Det var kaldt, folketomt, og ikke mange taxier i nærheten, men en taxi som slapp av en kunde på andre siden av gaten plukket oss opp. Vi hadde ikke så mye penger, men spurte pent om han kunne kjøre oss så langt som mulig for det lille vi hadde. Det var ikke noe problem, sa han, og spurte om adressen dit vi skulle og sa at han skulle kjøre oss helt frem. Forståelig nok ble vi ekstremt takknemlige for dette.
Taxisjåføren var veldig hyggelig, som mange av de er i dette landet, og var veldig pratsom. Han snakket om prosjekter han hadde ved siden av jobben, prosjekter om å hjelpe barn, gi de bedre mat på skolene, bedre utdanning og så videre (jeg husker få detaljer av denne samtalen). Vi snakket gjennom hele turen, og det tok ikke lang tid før vi plutselig sto ved siden av huset vi skulle til.
Før vi gikk ut av taxien snakket vi litt mer, og han ga oss businesskortet sitt. Vi sa tusen takk for det, og jeg tok frem pengene mine for å gi de til han. Det var da han sa at han ikke ville at vi skulle betale. Han likte oss godt, og var egentlig ferdig på jobb da han plukket oss opp. Dermed var han ikke på jobb lenger, og ville ikke ta imot pengene våre. Denne fremmede mannen kjørte oss hjem, og ville ikke ha betalt for det. Men, han hadde én betingelse:
I only have one condition. That you pass it on. Just pass it on.
Det eneste han ville fra oss var at vi skulle love å være snille med noen andre, som han var med oss. Pass it on. Slike ting skjer ikke i virkeligheten. Det skjer på film, det skjer på TV, det skjer i sanger, men ikke i virkeligheten. Det var ikke det at han kjørte oss hjem som gjorde det så bra, det var det at denne mannen, som ikke kjente oss i det hele tatt, var så snill med oss når han absolutt ikke hadde trengt det. Han gjorde det bare for å være snill, uten å forvente noe tilbake. Hele situasjonen var bare bisarr og det var så vidt vi klarte å stotre frem noen tusen takk og du er herlig før vi lukket dørene på taxien og gikk inn.
En fremmeds ubetingede snillhet en kald vårnatt i mars gjorde noe med meg. Heretter skal jeg holde øynene åpne etter muligheter til å være like snill med noen andre som han var med oss. Jeg har egentlig aldri tenkt over det, men den minste lille ting kan faktisk bety hele verden for noen.
