The Late Parade

Tor, Odins yngste sønn, tordenguden. Han rår over været og er kraftig som faen. Norrøn mytologi er egentlig ganske interessant når jeg tenker over det, men så måtte det Hollywood til før jeg faktisk begynte å tenke over det da. Skulle gjerne gått inn i en slik lang forklaring på hva det er som gjør norrøn mytologi interessant, og hvor spesielt det er at vi lærer om dette på skolen, men… nei. Dette er bare historien om da jeg så “Thor” på kino på onsdag.

Allerede fem minutter inn i filmen begynner de å snakke om Norge. Tønsberg, Jotunheimen og alt det der. Det står til og med Norge på skjermen. Nasjonalist som jeg er måtte jeg jo klappe litt når jeg så det, men det var jeg alene om… Men, jeg må si det er spennende når det blir laget en film som dette, med Norge ganske sentralt i historien (ikke at det var det i selve filmen da, men pytt, pytt, detaljer, detaljer).

Thor (Chris Hemsworth) blir kastet ut av riket Asgard av sin egen far, Odin (Anthony Hopkins), når han tilfeldigvis setter igang en krig som Odin lenge har klart å holde under kontroll. Thor ender opp på jorden, hvor han med en gang treffer på Jane (Natalie Portman), Erik (Stellan Skarsgård) og Darcy (Kat Dennings). Uten å røpe for mye så må Thor hjelpe til å redde verden på grunn av noe han selv har satt i gang, men det er ikke så lett når han ikke har hammeren sin…

Plottet er kanskje veldig “hollywoodifisert”, men jeg må innrømme at den er ganske underholdende. Historien var interessant, effektene var bra og menneskene var pene. Jeg blir alltid like overrasket når jeg liker filmer som dette (kjekke superhelter som redder verden om og om igjen), men poenget er ikke at filmene er så utrolig fantastiske, men at de får tiden til å gå uten at jeg kjeder livet av meg. Altså: underholdende.

Thor har mye action, litt humor og litt romantikk, en fin blanding. Småting irriterer, som hvor veldig fort han blir vant til livet på jorda, men det overdøver ikke underholdningsfaktoren (som jeg tydeligvis ikke klarer å la være å nevne om igjen og om igjen). Alt i alt, har du lite å finne på en kveld, dra gjerne på kino og se Thor. Om du ikke liker filmen, så kommer du uansett til å like kroppen, og tro meg, det sier ikke lite.

Filmen forteller så absolutt ikke den ordentlige historien om Tor med hammeren, men de har klart å gi den en interessant vri. Det er nesten så jeg får lyst til å sette meg til å lese litt flere av historiene fra den tiden, men, neh…

Da jeg hørte at det skulle komme enda en Scream-film, så reagerte jeg… likegyldig. Jeg ble verken spent eller overrasket, og jeg hadde i hvert fall ingen planer om å se den, men så hadde jeg plutselig ikke noe bedre å gjøre, og jeg endte opp i kinosal 8 i går for å se Scream 4. Med litt for mange B-kjendiser (Hollywood-style) pakket inn i én film forventet jeg ikke så mye, men slasher movies som dette er som regel ganske underholdene, så jeg holdt pusten og dro på kino.

Ti år etter at Sidney Prescott (Neve Campbell) ble forsøkt drept av the Ghostface Killer, er hun tilbake i hjembyen for å signere sin egen bok. Hun har endelig klart å komme seg videre fra det som skjedde, men når hun er tilbake i hjembyen begynner ting å skje, igjen. Mens hun bor hos tanten og kusinen Jill (Emma Roberts) begynner folk å dø som fluer, og det er åpenlyst at morderen ikke kommer til å gi seg før Sidney er død (åpenlyst fordi morderen ringer henne og sier det selv…).

Scream 4 er en typisk slasher movie, men det jeg likte med den (ja, jeg likte den—litt) er selvironien. Et gjennomgående tema i filmen er hvordan den nye morderen hermer etter den originale morderen utifra bøkene til Gale (Courtney Cox), som skrev bøker om det som skjedde for ti år siden, bøker som senere ble gjort om til filmer, filmer som ble kalt Stab… Skjønner?

Det var selvironien som gjorde filmen underholdene, men noe av de typiske skrekkfilm-scenarioene gjorde den en smule irriterende. Blant annet litt dårlig skuespill. Det som var rart med denne filmen var at det nesten virket som at det dårlige skuespillet var meningen. Som er kudos til regissør Wes Craven, om det faktisk er gjort med vilje.

De fleste hjelpemidlene for en slasher movie er med, og da også mye blod og gørr og skriking og skvetting, men det er jo det vi vil se, er det ikke? Scream-filmene er jo ikke skumle egentlig, bare blodige og… underholdene.

Ready to drink whenever someone closes a refrigerator door, and there’s a harmless person behind it?

Dessuten er Rory Culkin med (og dere som kjenner meg vet at jeg er besatt av Culkin-brødrene), noe jeg ikke var klar over, så det var en positiv overraskelse. Ikke at det har påvirket anmeldelsen på noe som helst vis……

Hva med deg? Kommer du til å se den?

To venner av meg fra videregående, Morten og Simon, har startet et lite filmselskap kalt GetYourOwnDamnCoffee, og deres første kortfilm er endelig lagt ut. Den er fantastisk bra laget (no surprise there), og jeg tenkte derfor jeg skulle pimpe gutta litt, og vise dere filmen. Morten er han dere ser på stillbildet, og Simon er han dere hører synge i bakgrunnen. Se og bli mektig imponert:

Om dere er imponerte kan dere like gruppen deres på Facebook her, og stemme frem filmen på Noroff sine sider her (så de kan vinne fete premier og så videre). Koster dere ikke mer enn ti sekunder, og jeg vet de hadde satt pris på det. Ble dere ikke imponerte, vel, da kan dere bare ha det så bra. Jævelunger ;)