Jeg skrev først et langt innlegg der jeg klagde over hvor deprimert jeg er for å være hjemme i Norge og hvor mye jeg savnet Dublin, men jeg slettet det. Jeg er nødt til å slutte å være så jævlig negativ hele tiden—slutte å mate min egen depresjon ved å synes synd på meg selv. Ja, det er kjipt å være tilbake i Norge, jeg føler at jeg har tatt et steg tilbake etter å endelig ha kommet meg ut i verden, men det er en grunn til at jeg har valgt å bo her. Jeg er her for å jobbe og spare penger så jeg kan reise verden rundt om et år eller to. Jeg følger drømmen min for det den er verdt, og det er på tide at jeg slutter å se tilbake, og begynner å se fremover. Jeg gjør alt jeg kan for å realisere drømmen min, og hvor mange er det egentlig som kan si det samme?
Dessuten har jeg venner og familie som kommer til å gå lei av meg snart, for jeg har planer om å tilbringe mye tid med dem enten de vil eller ikke!
Ja, Norge har kanskje nasjonaldag i dag, men JEG er ferdig på skolen, jeg. For godt. I hvert fall for denne gang (så egentlig ikke for godt). Én journalistikkbachelor rikere feirer jeg nasjonaldagen ved å sitte fyllesyk på sofaen med te og Criminal Minds. Det har nok ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med en hel utdanning, men jeg klarte å feire ganske greit i går likevel. Men ja, så sånn er greia. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, men hva det er, det vet jeg ikke. Å sitte i kassa på Kiwi og spare penger til verdensreise høres egentlig ikke så ille ut.
Nå som jeg har fri så skal jeg endelig lese ferdig American Psycho også. Jammen på tide.
Har dere noen spørsmål angående Norges Kreative Fagskole, Dublin, Griffith College eller bare lurer på noe generelt, så er det bare å spørre, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare :)
Jeg sitter i parken med en bok i fanget. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time for å være presis. Solen varmer og selv om vinden er litt kald har jeg ikke tatt med meg jakke. Det holder med en genser. Det er nesten ingen mennesker. Kanskje fordi det er midt på dagen og alle andre er på jobb. Jeg vet ikke. Store trær står spredt utover og skygger for de som skulle ønske det. Hunder løper rundt på gresslettene, og noen av de har bånd på seg, med barn hengende etter. De fleste går bare forbi, og forsvinner rundt hjørner. Det er kun jeg og noen jenter med barn og hund som har satt seg til på gresset. Ikke i skyggen, i sola. Jeg titter opp fra boka for å få litt sol i ansiktet, selv om jeg vet det bare resulterer i flere fregner, noe jeg egentlig kunne klart meg uten. Jeg ser meg rundt, og på en benk bak meg til venstre sitter det en mann og ser utover elven. Han har på seg en rød ryggsekk, en slik hatt som Indiana Jones hadde, og en fin lysebrun frakk. Han er kanskje i tidlig 60-årene, men ser yngre ut. Han bare sitter der, og ser utover elven, en lang stund, før han reiser seg opp og sakte begynner å gå bortover i skyggen av trærne. Så forsvinner han rundt et hjørne. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på at det ikke bare er jeg som synes det er fint å være alene med seg selv en gang i blandt.
