Da er turen hjem bestil. Klokken halv fire på ettermiddagen den 24. mai setter jeg beina på norsk jord igjen, og vet dere hva? Det skal bli ganske deilig. Det har blitt mye snakk om hvordan jeg stortrives her i Dublin, og hvordan jeg har så store planer om å bli her. Planene er ikke endret, men det skal likevel bli godt å komme hjem. Jeg har bodd i Dublin siden august nå, og kun vært hjemme på besøk én gang siden, i desember. 24. mai får jeg endelig se mamma, brødre, bestemor og ikke minst vennene mine igjen. Det skal bli godt. På den annen side vil jeg tro det ikke går så lang tid før jeg har lyst til å komme meg langt vekk igjen.
Så regner jeg med at det er greit for alle involverte at jeg publiserer disse bildene…
Jeg sitter i parken med en bok i fanget. The Curious Incident of the Dog in the Night-Time for å være presis. Solen varmer og selv om vinden er litt kald har jeg ikke tatt med meg jakke. Det holder med en genser. Det er nesten ingen mennesker. Kanskje fordi det er midt på dagen og alle andre er på jobb. Jeg vet ikke. Store trær står spredt utover og skygger for de som skulle ønske det. Hunder løper rundt på gresslettene, og noen av de har bånd på seg, med barn hengende etter. De fleste går bare forbi, og forsvinner rundt hjørner. Det er kun jeg og noen jenter med barn og hund som har satt seg til på gresset. Ikke i skyggen, i sola. Jeg titter opp fra boka for å få litt sol i ansiktet, selv om jeg vet det bare resulterer i flere fregner, noe jeg egentlig kunne klart meg uten. Jeg ser meg rundt, og på en benk bak meg til venstre sitter det en mann og ser utover elven. Han har på seg en rød ryggsekk, en slik hatt som Indiana Jones hadde, og en fin lysebrun frakk. Han er kanskje i tidlig 60-årene, men ser yngre ut. Han bare sitter der, og ser utover elven, en lang stund, før han reiser seg opp og sakte begynner å gå bortover i skyggen av trærne. Så forsvinner han rundt et hjørne. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på at det ikke bare er jeg som synes det er fint å være alene med seg selv en gang i blandt.
Det er søndag. Klokken er halv ti når jeg våkner. Egentlig er jeg våken, men jeg orker ikke stå opp. Det er for vanskelig. Jeg sovner på ny, og når jeg våkner igjen er den halv ett i stedet. Jeg tenker at nå burde jeg stå opp, men jeg gjør det ikke. Jeg setter på en episode av Criminal Minds, og så en til. Når klokken nærmer seg to går jeg ned og lager meg frokost. Tar med meg mac-en, og ser en episode til. Når frokosten er spist, går jeg opp og legger meg i senga igjen. Klokken fem drar jeg på meg joggebuksa, og møter en venninne i parken for å gå tur. Når jeg kommer hjem igjen halvannen time senere legger jeg meg til på sofaen og ser enda noen flere episoder av Criminal Minds. Jeg tenker at jeg egentlig burde gjøre noe skolearbeid, eller i hvert fall skrive et nytt blogginlegg, men jeg orker ikke, gidder ikke. Hverdagene går i ett om dagen. Helgene også. Jeg er ikke deprimert, men ikke er jeg overglad heller. Som regel pleier det å være en av delene. Nå eksisterer jeg bare, og det er egentlig helt greit.
