Carina

 

Det siste året har jeg bodd i Dublin for å fullføre en bachelorgrad i journalistikk som startet på NKF i Oslo. Nå har jeg en bachelor i Journalism and Visual Media som det så fint heter, og jeg har ingen aning hvordan jeg skal bruke den. Jeg elsker å skrive, men lokalnyheter er nok ikke noe for meg. Derfor er planen som så: jobbe så mye som mulig med noe så lett som mulig for å spare opp penger for så å reise verden rundt og skrive en bok som selvfølgelig blir en stor suksess i hele verden. Kanksje etter det kan jeg finne ut hva jeg vil gjøre med resten av livet.

Jeg er 1988-modell, og trives egentlig med det, selv om tiden går usannsynlig fort og jeg føler snart at jeg er for gammel til å gjøre noen ting. Likevel, skal jeg gjøre noe med livet mitt før jeg blir for gammel på ordentlig, så håper jeg det har noe med film eller litteratur å gjøre. Det hadde absolutt ikke gjort meg noe om jeg hadde fått en jobb som filmjournalist eller bokredaktør for eksempel, men jeg skal ikke være kresen. Jeg er fornøyd om jeg får publisert mine egne historier også.

Jeg kunne ha gitt dere hele livshistorien min her, men det er egentlig ikke så mye å fortelle. Skilsmissebarn, pappa-issues, depresjon. For å si det mildt: jeg var et kleint, lite barn. Vil vel fortsatt kategorisere meg selv som litt klein, men det er egentlig bare hyggelig det. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år, og har mer eller mindre bodd hjemmefra siden, bortsett fra mitt siste år på NKF da jeg rett og slett ikke hadde råd til å bo noe annet sted. Ikke at jeg har noen grunn til å ikke ville bo hjemme – jeg bare trives bedre når jeg klarer meg selv. Ganske hardcore sånn.

Bortsett fra det er det egentlig ikke så mye å vite om meg. Jeg elsker papirarbeid, notatbøker og alt som har med papir å gjøre, liker ikke sopp eller oliven, jeg er storforbruker av kjøttdeig, litt for glad i å sove (bare ikke når jeg burde) og enda mer glad i øl–selv om jeg like gjerne sitter inne på en lørdagskveld og ser en god film. Jeg er ganske frigjort når det gjelder det meste, og forteller moren min alt for mye, men det er for så vidt mer hennes problem enn mitt.