The Late Parade

Det er Moviemonday. For første gang og greier. Moviemonday er en ny spalte, et fast innslag om du vil, der jeg kommer til å skrive om film. Anmeldelser, forventninger, diverse. Filmrelaterte greier rett og slett. Er du keen?
Den første filmen jeg anmelder er DVD-nykommeren Brothers. Den handler om Sam Cahill (Tobey Maguire), en kaptein i Forsvaret som skal til Afghanistan for andre gang. Igjen hjemme sitter kona Grace (Natalie Portman), deres to barn, foreldrene hans og en bror, Tommy (Jake Gyllenhaal). Når Sam blir tatt til gissel av Taliban, tror alle hjemme at han er død. I løpet av en stund oppstår det følelser mellom Grace og Tommy. Når Sam blir, mot all formodning, sluppet fri fra Taliban, kommer han hjem til en hverdag han ikke lenger kjenner igjen.

Historien er ikke akkurat nyskapende, heller ikke revolusjonært kreativ eller original, men den funker. Brothers handler ikke så mye om drama og intriger, men mer om ettereffektene av krig. Hvordan det går med menneskene som opplever krig på nært hold. Hvor mye det kan påvirke et menneske, en familie. Når Sam kommer hjem fra Afghanistan er han en helt annen person enn den familiekjære, elskelige Sam han var før han dro. Han føler at familien ikke forstår, og han er sikker på at broren og kona har hatt sex. Selv om de begge benekter det, er han sikker på at de lyver, og han klarer ikke la det ligge.

Jeg ble veldig positivt overrasket over Brothers. Selv om klisjeen er gjort før – mann drar i krig, mann dør i krig, kone/kjæreste blir sammen med bestevenn/bror, mann har ikke dødd i krig likevel, kommer hjem, drama drama drama – har de med Brothers klart å vinkle den på en litt annen måte. Brothers handler om hvordan krig kan forandre mennesker, og hvordan viljen til å overleve er sterkere enn noe annet. Skuespillerne skildrer rollefigurene på en god måte, og spesielt de to jentene som spiller døtrene i familien er helt fantastiske.

Om jeg skal gi filmen et terningkast blir det en 5-er. Fortellingen er virkelighetsnær, skuespillerne er gode, og den er veldig interessant. Den holder på spenningen, og handlingen dabber ikke av mot slutten. Vi får et innblikk i et liv som er så ekte for mange, og vi får se en side av saken vi ikke ofte hører om. Spesielt siden jeg selv har en jeg er glad i, i Afghanistan, er dette et tema som interesserer meg. Og selv om det som skjer med Sam Cahill i filmen er brutalt, og lite sannsynlig, er det fortsatt interessant. Og spennende. Jeg vil anbefale denne filmen til alle. Ikke er det en typisk krigsfilm, men et kjærlighetsdrama litt utenom det vanlige. Dette er ikke kun nok et oppgulp fra Hollywood. Og for det sier jeg HURRA!

Sier du hurra for Moviemonday?

// Jeg vil gjerne avslutte dette innlegget med å gi min dypeste medfølelse til de pårørende av de fire nordmennene som i går kveld ble drept av en veibombe i Afghanistan, da de var ute på oppdrag. Jeg vet ikke om noen som er mer modige enn soldatene våre i Afghanistan. Jeg er så stolte over alle sammen, og selv om slike brutale hendelser til tider tar sted, vet jeg at det er for det beste at vi har nordmenn der nede. Forhåpentligvis er det ikke forgjeves!

Om noen av dere er interesserte i å lese mer om min soldat og hva våre norske soldater gjør i Afghanistan, skriv det i kommentarfeltet, så skal jeg prøve å få skrevet et innlegg om det.

Jeg vil reise verden rundt. Jeg vil oppleve nye ting. Jeg vil lære om andre kulturer, jeg vil lære andre språk. Mest av alt vil jeg drikke så mye forskjellig øl som bare mulig. Neida. Joda. Neida… Jeg har så lyst på eventyr. Det virker som at alle jeg snakker med har reist gjennom Afrika, kjørt tog gjennom India, hoppet horer i Thailand, eller at de i hvert fall har planer om det. Jeg vil også. Jeg vil også backpacke, reise rundt og se hvor veien fører meg. Ikke planlegge alt til den minste detalj. Ikke vente til det er for sent.

Jeg elsker å reise, dra på ferie, oppleve nye ting, nye steder (mest fordi jeg da slipper å jobbe…). Jeg har vært i mange land, og jeg har kanskje reist mer enn andre på min alder, men jeg kan ikke påstå at jeg har opplevd så mye spennende. Det er ikke akkurat storslagne, episke eventyr jeg har begitt meg ut på. Standard sydenturer og storbyferier. Som jeg elsker. For all del, jeg vil ha masse mer av slike turer. Men jeg vil også ut på storslagne, episke eventyr.

Her om dagen loket jeg litt rundt på nettet, uten mål og mening, da jeg kom over en side som handlet om frivillig arbeid i utlandet. Jeg har vært innom tanken tidligere, men bare veldig svevende. “Blæh, arbeid. Gratis.” Nå har tanken likevel kommet tilbake. Jeg trodde kanskje den skulle gi seg etter en god søvn og litt mat i magen, men da jeg våknet i morges var tanken der fortsatt. Jeg vil ut på eventyr. Jeg kan jo like så godt hjelpe noen mennesker i samme slengen!?

Jeg kunne tenke meg å jobbe på et barnehjem, kanskje i Afrika et sted. Eller med dyr; løver og tigre og sånt. Og klappe de og sånt. Tenk deg hvor spennende det kunne vært, å leve i Afrika i noen måneder, eller et år. Det er rart. Frivillig arbeid er aldri noe jeg virkelig har tenkt over at jeg kunne gjøre. Carina liksom. Late Carina. Frivillig arbeid har alltid vært forbeholdt fredsmeklerne, Røde Kors, Humanetisk Forbund og så videre. De litt rare menneskene som absoutt skal bry seg så inderlig. Og her kommer plutselig lille jeg og har lyst til å gjøre noe godt, selv om det er av egosistiske, eventyrsøkende grunner. Men det teller likevel for noe. Eller!!?

Jeg vil ut på storslagne, episke eventyr. Jeg er så eventyrsulten at du aner ikke. Jeg føler at jeg råtner bort her jeg sitter foran mac-en min i mange, mange, timer daglig. Så jeg har bestemt meg. Jeg skal ut på et fantastisk, storslagent, episk eventyr. Jeg må bare bo ett år i Dublin først……

Det nærmeste jeg har vært et eventyr må være da jeg sang karaoke på en bar i Berlin:

I går var jeg på VG-Lista Topp 20-konserten (hvordan i svarte skriver man det?) på Aker Brygge. Jeg har vært der før, men da som ranglete tenåringsjente med én rusbrus innabords. Med andre ord én rusbrus for mye. Denne gangen var jeg der som presse for Femelle sammen med Madeleine, som jeg fikk møte for aller første gang, etter å allerede ha ditchet henne en gang tidligere. Her får du et lite utdrag av hvordan kvelden min så ut:

• Minglet med kjendiser backstage – blant annet Madcon, Karpe Diem, A-Ha, Samsaya og A1 (er nå selvfølgelig bestis med alle disse).
• Jeg var vitne til at Marcus Ek ble antastet på åpen gate.
• Jeg fikk høre at nesen min er akkurat som Holmenkollen . . .
• Jeg fikk et kamera dyttet opp i ansiktet mitt. Men det var kanskje min egen feil.
• Jeg danset i regnet til Karpe Diem – og mye annet for den saks skyld.
• Jeg hilste på Voe (åååja, du vet du vil ta på hånda mi).
• Måtte bokstavelig talt løpe vekk fra fansen. Dessverre ikke mine fans . .
• Drakk én øl på Egon og ble spurt om legitimasjon TO ganger. Smigret!

Til tross for regn og uvær var det en ganske så hyggelig kveld, skal jeg si deg. Jeg satt tross alt inne backstage sammen med alle kjendisene og spiste gratis mat og Oreo’s. Og tyggis. Jeg hilste på mange hyggelige mennesker, og lo mer enn jeg har gjort på lenge. Showet var bra, og menneskene var bra. Hva mer kan man be om? Moro var det! Absolutt en hverdag jeg kunne blitt vant til (:

Ikke akkurat den mest fotogene jenta i by’n. Og HVA er greia med øyenbrynene?
Foto: Madeleine D. Bergsjø.

Marcus, meg og Herman. Som sagt, jeg klarer ikke å smile på bilder. Værsågod, bevis.
Foto: Madeleine D. Bergsjø.