Slikker sol og ølglass

Jeg har tatt en liten uventet pause fra bloggen for å nyte sol, venner og ikke minst masse øl, men nå er jeg blakk, så da er jeg tilbake (hoho). Dessverre har jeg fortsatt ikke lader til mac-en min, og jeg klarer ikke være megamotivert når jeg ikke får gjort noe med designet. Noen som sier seg frivillig til å fikse og trikse litt? Dét hadde jeg ikke takket nei til.

Photo1

Hei, Norge

Jeg skrev først et langt innlegg der jeg klagde over hvor deprimert jeg er for å være hjemme i Norge og hvor mye jeg savnet Dublin, men jeg slettet det. Jeg er nødt til å slutte å være så jævlig negativ hele tiden—slutte å mate min egen depresjon ved å synes synd på meg selv. Ja, det er kjipt å være tilbake i Norge, jeg føler at jeg har tatt et steg tilbake etter å endelig ha kommet meg ut i verden, men det er en grunn til at jeg har valgt å bo her. Jeg er her for å jobbe og spare penger så jeg kan reise verden rundt om et år eller to. Jeg følger drømmen min for det den er verdt, og det er på tide at jeg slutter å se tilbake, og begynner å se fremover. Jeg gjør alt jeg kan for å realisere drømmen min, og hvor mange er det egentlig som kan si det samme?

Dessuten har jeg venner og familie som kommer til å gå lei av meg snart, for jeg har planer om å tilbringe mye tid med dem enten de vil eller ikke!

Selvsensur

Et av de største problemene jeg har når jeg skriver er selvsensur. Uavhengig om det handler om et blogginnlegg, en artikkel, en historie eller bare en liten beskjed på Twitter så vurderer jeg alltid “riskfaktoren” ved det jeg skriver. Selvsensur handler om å holde seg selv tilbake, eventuelt ikke få sagt det en egentlig har lyst til å si. Men, det er som med alt annet i livet, du kan ikke gjøre alle fornøyde. Jeg har så lyst til å bli forfatter, men jeg er så redd for å fornærme noen. Med denne tankegangen kommer jeg ikke til å klare å skrive noe som er verdt å lese.

Art is not about avoiding controversy or ensuring that everyone leaves feeling morally uplifted.” Maureen Dowd.

Det er som med bloggen. Jeg unngår generelt å skrive om ting som folk har sterke meninger om, nettopp fordi jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart å stå for mine egne meninger om mennesker skulle finne det jeg skrev fornærmende. Jeg må prøve å slutte å sensurere meg selv når jeg skriver. Det er ikke rart jeg er så uinspirert når jeg ikke tør å skrive hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har lyst til å si. Jeg kan ikke forestille meg at Bret Easton Ellis hadde mye selvsensur da han skrev “American Psycho”. Eller Quentin Tarantino, da han lagde “Kill Bill”. Jeg kan ikke gå rundt og være redd for å støte noen, det er ikke sånn man oppnår noe.

Poenget mitt (ja, hurra, endelig til poenget) er at skal jeg skrive, som journalist, forfatter eller blogger, så er det ikke noe poeng i å sensurere meg selv. Som Bret Easton Ellis sier i videoen over, prøver du å finne ut hva som er fornærmende før du i det hele tatt har begynt å skrive, kan du like gjerne jobbe med reklame i stedet. Som skribent er ikke jobben din å tenke over hva noen kommer til å tenke om det du skriver, jobben din er å underholde, berøre, hisse opp, skape diskusjon. Er vanskelig å sette i gang en diskusjon om en ikke har noen meninger… Så nå må jeg bare slutte å skrive om selvsensur, og faktisk ta mine egne råd!
Noen andre som kjenner seg igjen? Hva er deres tanker rundt selvsensur?

Hurra for meg

Ja, Norge har kanskje nasjonaldag i dag, men JEG er ferdig på skolen, jeg. For godt. I hvert fall for denne gang (så egentlig ikke for godt). Én journalistikkbachelor rikere feirer jeg nasjonaldagen ved å sitte fyllesyk på sofaen med te og Criminal Minds. Det har nok ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med en hel utdanning, men jeg klarte å feire ganske greit i går likevel. Men ja, så sånn er greia. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, men hva det er, det vet jeg ikke. Å sitte i kassa på Kiwi og spare penger til verdensreise høres egentlig ikke så ille ut.

Nå som jeg har fri så skal jeg endelig lese ferdig American Psycho også. Jammen på tide.

Har dere noen spørsmål angående Norges Kreative Fagskole, Dublin, Griffith College eller bare lurer på noe generelt, så er det bare å spørre, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare :)

Springtime

Jeg ble så himla inspirert da jeg så filmen som lå på hjartesmil-bloggen, at jeg fikk lyst til å gjøre noe lignende selv. Jeg kom på at jeg hadde noen klipp liggende som jeg filmet for lenge siden (da eksamen virket så laaangt unna) og satte de sammen til ei litta videosnutt. Har hatt planer om å gjøre det lenge, så slapp av, jeg “hermer” ikke. Jeg bare stjeler ideer…

Yeah, yeah, yeah, whatever

Det blir ikke så veldig mye blogging nå som jeg har eksamen om en uke, men ville bare fortelle dere at jeg til stadighet spammer Twitter med unyttig informasjon, og også har en engelsk blogg som oppdateres i ny og ne (altså veldig sjeldent, men likevel, det hender).

Så legg meg til på Twitter for å finne ut hva som befinner seg i bunnen av te-koppen og hvordan jeg har det på alle tider av døgnet. Titt også innom den engelske bloggen for å lese helt uinteressante innlegg om hvordan alle i Irland bruker joggebukser og hvordan jeg har en tendens til å ikke høre etter når folk prater til meg…

Tor med hammeren

Tor, Odins yngste sønn, tordenguden. Han rår over været og er kraftig som faen. Norrøn mytologi er egentlig ganske interessant når jeg tenker over det, men så måtte det Hollywood til før jeg faktisk begynte å tenke over det da. Skulle gjerne gått inn i en slik lang forklaring på hva det er som gjør norrøn mytologi interessant, og hvor spesielt det er at vi lærer om dette på skolen, men… nei. Dette er bare historien om da jeg så “Thor” på kino på onsdag.

Allerede fem minutter inn i filmen begynner de å snakke om Norge. Tønsberg, Jotunheimen og alt det der. Det står til og med Norge på skjermen. Nasjonalist som jeg er måtte jeg jo klappe litt når jeg så det, men det var jeg alene om… Men, jeg må si det er spennende når det blir laget en film som dette, med Norge ganske sentralt i historien (ikke at det var det i selve filmen da, men pytt, pytt, detaljer, detaljer).

Thor (Chris Hemsworth) blir kastet ut av riket Asgard av sin egen far, Odin (Anthony Hopkins), når han tilfeldigvis setter igang en krig som Odin lenge har klart å holde under kontroll. Thor ender opp på jorden, hvor han med en gang treffer på Jane (Natalie Portman), Erik (Stellan Skarsgård) og Darcy (Kat Dennings). Uten å røpe for mye så må Thor hjelpe til å redde verden på grunn av noe han selv har satt i gang, men det er ikke så lett når han ikke har hammeren sin…

Plottet er kanskje veldig “hollywoodifisert”, men jeg må innrømme at den er ganske underholdende. Historien var interessant, effektene var bra og menneskene var pene. Jeg blir alltid like overrasket når jeg liker filmer som dette (kjekke superhelter som redder verden om og om igjen), men poenget er ikke at filmene er så utrolig fantastiske, men at de får tiden til å gå uten at jeg kjeder livet av meg. Altså: underholdende.

Thor har mye action, litt humor og litt romantikk, en fin blanding. Småting irriterer, som hvor veldig fort han blir vant til livet på jorda, men det overdøver ikke underholdningsfaktoren (som jeg tydeligvis ikke klarer å la være å nevne om igjen og om igjen). Alt i alt, har du lite å finne på en kveld, dra gjerne på kino og se Thor. Om du ikke liker filmen, så kommer du uansett til å like kroppen, og tro meg, det sier ikke lite.

Filmen forteller så absolutt ikke den ordentlige historien om Tor med hammeren, men de har klart å gi den en interessant vri. Det er nesten så jeg får lyst til å sette meg til å lese litt flere av historiene fra den tiden, men, neh…

Det er lov å savne hjem noen ganger

Da er turen hjem bestil. Klokken halv fire på ettermiddagen den 24. mai setter jeg beina på norsk jord igjen, og vet dere hva? Det skal bli ganske deilig. Det har blitt mye snakk om hvordan jeg stortrives her i Dublin, og hvordan jeg har så store planer om å bli her. Planene er ikke endret, men det skal likevel bli godt å komme hjem. Jeg har bodd i Dublin siden august nå, og kun vært hjemme på besøk én gang siden, i desember. 24. mai får jeg endelig se mamma, brødre, bestemor og ikke minst vennene mine igjen. Det skal bli godt. På den annen side vil jeg tro det ikke går så lang tid før jeg har lyst til å komme meg langt vekk igjen.