Jeg har prøvd å skrive et innlegg om Dublin i flere dager nå, men det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Vi dro til flyplassen ved midnatt på mandag, og klokken åtte morgenen etter landet vi på flyplassen i Dublin by. Siden har vi trasket rundt i byen, drukket vin, gin og øl, snakket masse engelsk, fått gnagsår på føttene og funnet oss et kjempefint hus som vi flytter inn i imorgen. Jeg elsker Dublin! Dublin er definitivt min by. Jeg blir her gjerne for evig!
Og, kjære lesere, jeg regner med at dere skriker ut om dere kommer hit?!
Kjeder meg på flyplassen.
Vakre pene roomies!
Tunge kofferter.
Fine parken i Dublin.
Boblejakke må til i Dublin – for her er det høst året rundt.
Det er litt over et døgn til jeg flytter til Dublin. Byen med flest rødhårede mennesker i verden. Byen med det svarteste ølet, byen med musikk som kan få selv den lamme til å danse. Tror du jeg gleder meg? Ja! Og, mens jeg venter på at eventyret skal begynne, varmer jeg opp med filmer – som vanlig. Denne gangen med irske filmer, selvfølgelig. Under finner dere trailere til filmer jeg har sett som har en eller annen forbindelse til Irland. Se, sikle, og misunn meg for det fantastiske året jeg kommer til å få:
Dette får bli dagens Moviemonday-innlegg, selv om jeg ikke finner det verdig å kategorisere som et Moviemonday-innlegg. Ja, jeg er sær. Og stolt av det!
Alle papirer er sendt, fly og hotell er bestilt, visninger er avtalt. Jeg er klar som et egg. Dublin, here I come. Tiden har flydd, og plutselig er det fredag, og fem dager til jeg flytter til Dublin. Ingen bekymringer nå, bortsett fra om jeg skal ta med meg shampoo eller ikke, om jeg virkelig trenger den siste trusa, eller om jeg skal ha med meg tre eller fire bukser. Skal sies at jeg er litt bekymret over lånet også da. Skolen i Dublin har vært så treige med å sende ut inntaksbrevene våre (som skal videresendes til Lånekassen), så jeg har ikke fått sendt det videre før i dag. Da vil jeg tro at pengene ikke kommer inn på konto før ETTER jeg har dødd av sult i en av Dublins mange bakgater.
Dere skjønner kanskje grunnen til fraværet mitt fra bloggverdenen. Jeg har nok å stri med om dagen: prøve å være med alle vennene mine før jeg drar, rydde ut alle ting av rommet mitt som lillebror skal ta over, og ja, tilbringe tid med så mange som mulig. Bloggen tar jeg jo med meg, så dere kan jo få masse tid med meg seinere!
Et bildeløst, informativt innlegg. Tenkte bare å informere dere om hva som skjer, slik at dere ikke bekymrer dere. For, bare innrøm det, jeg vet dere bekymrer dere!
Jeg elsker den nye type komedier som har kommet de siste årene. Ikke de kjedelige romantiske komediene som er som alle de andre romantiske komediene, men den typen komedier som får deg til å rulle på gulvet og le så hardt at du ikke får puste. Den typen komedie der folk banner, spytter, klør seg i rumpa og røyker hasj. Min generasjons komedier. Listen over favoritt-komedier blir bare lengre og lengre, og Get Him To The Greek er en av de som har fortjent seg en plass!
Aaron Green (Jonah Hill) jobber i et stort plateselskap. Han får i oppgave av sjefen (P. Diddy) å dra til London for å hente rockelegenden Aldous Snow (Russell Brand) som skal holde en jubileumskonsert i Los Angeles om 72 timer. Snow er en typisk rockestjerne, med alle problemer som følger med, og selv om Green blir advart, blir det vanskeligere enn han skulle tro å få rockelegenden til Los Angeles. Det blir en kamp mot klokka, og en kamp mot en dopa, vill, respektløs rockestjerne som egentlig har lyst til å gjøre alt annet enn å holde en konsert.
Jeg har aldri vært spesielt glad i Russell Brand. Du har kanskje sett han i filmen Forgetting Sarah Marshall? Om ikke, så kan jeg si så mye som at han spiller den samme rollen i den filmen, altså rollen som Aldous Snow. Get Him To The Greek kan egentlig kalles en oppfølger, selv om det ikke er det. Dette er filmen om Aldous Snow. Get Him To The Greek er en av de morsomste filmene jeg har sett på lenge, og gjorde at jeg skiftet litt mening om Russell Brand. Ikke er han så aller verst skuespiller, og selv om han virker utrolig sær, så kan jeg se for meg at han kan være kul. Ekkel, men kul! Synge kan han også.
Jonah Hill. Fra Superbad. Jeg har ikke ord. Han er bare genial. Nok om det!
Get Him To The Greek fortjener ikke noe dårligere enn en femmer. Det skal litt til for å få meg til å le høyt av en film, men denne fikk meg til å gråte av latter opptil flere ganger. Bare dét er en bragd i seg selv. Filmen er så latterlig, og så teit, at den blir bare tåpelig, men det er nettopp dét som gjør den kul. Men, er du ikke barnslig av deg, så er nok ikke dette filmen for deg. Dette er filmen for oss som fortsatt ler av bæsj-tiss-promp-vitser og kan storkose oss når andre kanskje slår seg litt!
Tar du deg turen til kinosalen og ser Get Him To The Greek? Eller har du allerede sett den? Tanker?
Det er snart en uke siden jeg kom hjem fra ferie. Etter at jeg kom hjem føles det ut som at all energi, all gnist, er borte. Jeg har ikke ork til noen ting, bortsett fra å dra ut. Jeg er så lei av hjemstedet mitt. Jeg vil ut i verden, og nå er det ikke en gang to uker til jeg faktisk endelig skal vekk. Det er som om kroppen min, hodet mitt, hele meg bare går rundt og gleder seg til å reise vekk herfra, så jeg klarer ikke å sette pris på den lille tiden jeg har igjen her hjemme. Ikke skriver jeg heller, for inspirasjon er ikke en del av ordforrådet mitt om dagen.
Jeg tror det er fordi jeg gleder meg sånn til å flytte. At det er derfor jeg har blitt litt hjernedød etter at jeg kom hjem fra Portugal. Ting her hjemme er ikke lenger like spennende, for tross alt, jeg flytter jo til Dublin. Det høres jo forferdelig ut. Jeg skal ikke sitte her og glede meg til å forlate alt og alle. Jeg skal grue meg til å forlate alle jeg er glad i, grue meg til å være så lenge borte, grue meg til å ikke se familien min på lenge. Men, jeg klarer ikke annet enn å glede meg. Glede meg til å bo i en ny by, møte nye mennesker, du veit, finne mæ sjæl!
Selvfølgelig blir det trist å dra fra alle sammen, men følelsen er bittersøt. Jeg gleder meg til å komme meg vekk fra dette hølet av en plass. Pluss-listen er lengre enn minus-listen. Mye lengre. Så nå går dagene til å vente. Rumpa mi gror snart fast i datastolen, og øynene mine er snart mer firkanta enn en firkant. Men, det gjør egentlig ingenting, for du vet, jeg skal jo flytte til Dublin!!!
Så nå må jeg bare få rumpa opp av stolen, øya vekk fra skjermen, og komme meg ut av huset en tur. Gjøre noe. Tilbringe tid med de jeg er glad i, utnytte den tiden jeg har, og ikke bare tenke på det som skal komme. Jeg må sette litt mer pris på den tiden jeg har igjen her hjemme.
Bare ikke latskapen setter en stopper for det hele!
Jeg er ei jente på 22 år som bor i Dublin og jobber med bacheloren i journalistikk. Jeg ser på film, skriver historier, hører på musikk og danser og gauler foran baderomsspeilet (bevis finnes). Jeg drømmer stort, og regner med at mitt vakre tryne en dag preger baksiden av boka du har i nattbordsskuffen. Velkommen til min blogg.
